mandag 23. november 2009

Living in London: "part" six

Stadig skjer det noe:

På en gåtur en helt vanlig formiddag i det næreste nærområdet la jeg merke til en foruroligende blå kasse (kunne ligne litt på en stående postkasse, eller en søppelkasse for å resirkulere papir, men denne var altså verken rød eller grønn). Den hadde en naiv-looking plakat på toppen med et gammeldags forbudt skilt over et bilde av en skarp kniv. Teksten under var som følger: bin that knife, get a life. Oj. Sterke saker. Det er altså så vanlig ikke bare å eie kniv, men også å kvitte seg med den (og slik ifølge teksten skaffe seg et liv) at det må settes opp blå kasser rundt omkring på tilfeldige steder i London. Det kan umulig være et godt tegn.
(Som et malapropos har jeg lyst til å vende oppmerksomheten mot mottoet (bin that knife, get a life). For meg personlig har det sterke likheter til et motto barna i nittitallets Skien vokste opp med, nemlig "Vi vil ha kos, ikke eksos". Jeg synes det lukter samme forfatter lang vei. Noen som vet?)

Jeg og mannen har vært på quiz, drukket øl og spist potetgull. Ikke noe merkverdig med det. Heller ikke med spørsmålene, skal vi tro quizmaster. Han starter nemlig ridiculously lett (ifølge ham selv) med hva som er navnet på en hunn-bikkje. Og det er egentlig først da jeg riktig skjønner at jeg faktisk må skrive alle svarene på engelsk (altså først vite dem på norsk, så oversette). Og det betyr videre i realiteten at jeg må vite hva diverse obskure ord som barrehval, meslinger og marengs er på engelsk. Det er forresten ikke bare svarene som er et problem. For eksempel slet vi litt med å vite who cut the tales of the three blind mice også (the farmers wife, om dere lurer). For de som ikke har de sterkeste deduksjonsegenskapene: jepp, vi kom sist (begge gangene).

Ellers bruker vi en del tid på å forsøke å betale TV-lisensen her borte. I skrivende stund har vi brukt noe sånt som i overkant av halvannen måned på prosjektet. Siste nytt er at vi skulle gå til en nedslitt kiosk et steinkast fra der vi bor og betale kontant. Høyteknologisk Der har jeg vært. Men jeg manglet et plastikkkort, fikk jeg beskjed om. Det ante meg, i og med at mannen har sittet et ikke ubetydelig antall minutter i telefonen for å forsøke å tilegne seg et slikt kort. Men det drøyer åpenbart i postgangen eller lignende. Det underlige er likevel at vi i mellomtiden stadige har fått trusler (i brevs form) om criminal charges (i antall intet mindre enn seks slike skarpe brev som minner oss på alvorligheten i hva vi er i ferd med å begå). Alt dette fordi vi ser på BBC og mangler et plastikkort. Noen ganger er linjen mellom å være en lovlydig nordmann og en kriminell utlending farlig uklar.

Og dette tror sikkert noen jeg finner på, men det er sant hvert eneste ord: jeg lover, ti kniver i hjertet og alt det der. Saken er nemlig at jeg faktisk har fått en ny mail av Grand Prix klubben. Ny sekstiårsdag. Denne gangen «evigunge» Inger Lise Rypdal (legg merke til gåseøynene). Nytt amatørbilde av lederen i klubben med jubilanten og en litt tassen blomsterbukett. Denne gangen er imidlertid begge personene solbrune. Av dette konkluderer jeg at det er trygt å si at jeg ikke går glipp av noe (stort eller smått) på GP-scenen selv om jeg bor i utlendighet.

Jeg har ellers googlet ordet «boblebein» (og nei: jeg svarer ikke på oppfølgingsspørsmål om hvorfor). Kunne fornøyd konstatere at første treff er på forumet til Mr. Freeze rittet (for de spesielt interesserte var de andre treffene danske spedbarnsbutikker og kinesiske mailadresser). Det er slike ting som gjør en litt regnfull dag i London varm og god.

Senere.
M

onsdag 11. november 2009

M er et rotehue og mister ting (men alt går bra til slutt)

Picture this:

Jeg går omkring i London, en helt vanlig lørdag formiddag, relativt komfortabel og behagelig avslappa, I know my way around the city by now, og kan med misunnelsverdig letthet peke på diverse severdigheter uten å konsultere kart. Pekingen er i god guide-tradisjon krydret med mer eller mindre kuriøse fakta. For eksempel: «Ser du den kuppelen der? Det er St. Pauls, den vi ser fra soveromsvinduet, vet du og det er der Charles og Di giftet seg i 1981» (som guide er man nærmest forpliktet til å være på fornavn med de royale). En annen versjon: «Der ligger Millennium bridge, og da de åpnet den måtte de stenge den igjen med en gang fordi den beveget seg i takt med menneskene som gikk på den» (innlagt pause for tilhørernes gisp, ingen vil jo gå på en bru som beveger seg, selvfølgelig ikke, og her vil mannen tradisjonelt og oppskriftsmessig avbryte med å forklare at det har med bruas egenfrekvens å gjøre, men jeg antar at det er for spesielt interesserte og vender derfor stille tilbake til lørdagen og gåturen). Det er nemlig viktig å være hydrert når man er slik gående, det er viktig å innta føde med jevne mellomrom, så vi setter oss stadig ned på kafe. Denne gangen en ganske vanlig kjede, vi velger bordet i hjørnet og slapper av. Vi er flere i en gruppe, vi er venner og vel forlikte, smaker på og bedømmer hverandres sjokoladekake og sjokolademuffins (har smakt bedre). og alle er ved godt humør og enige om at det er en fin tur. Vi gjør oss ferdig, kler på oss og går over gaten inn i en butikk. Etter kort tid står jeg foran kassa for å betale, men finner ikke lommeboka mi. For alle som har kjent meg mer enn fem minutter, er dette en ytterst vanlig foreteelse i mitt liv. Jeg tror jeg mister lommeboka omtrent tre ganger daglig. Men veska mi er ikke stor og etter relativt kort tid skjønner jeg at lommeboka faktisk er borte. Jeg husker når jeg så den sist, jeg husker jeg la den ned i veska på kafeen. Den er stjålet. På grunn av de tidligere nevnte ulv-ulv-tendensene, tar det forståelig nok litt tid før mannen er overbevist. Da styrter vi tilbake til kafeen, sjekker rundt bord, stoler, gulv og spør betjeningen. Ingenting. Ingen har sett noe som helst. But feel free to look around if you want to... Ok.

Neste skritt er å sperre kortene. Jeg ringer bankens nummer (som jeg selvsagt har lagret på telefonen under sperre) og får hjelp av en hyggelig, ung mann. Han vil tydelig hjelpe, er forståelsesfull og rolig. Jeg opplever at vi har en god tone.
Sånn, da er de sperret, sier telefonstemmen etter få minutter. Og lommeboken, den har du altså mistet i Oslo, spør han videre.
Nei, den er stjålet i London, svarer jeg. I god tro. Og da er det akkurat som om jeg hører et lite snøft.
Javel, ja. I London, sier telefonstemmen. Den gode tonen virker å være brutt. Som om jeg bare har meg selv å takke. Hva skulle jeg i London, liksom. Kunne jeg virkelig ikke forstå at kortene mine selvfølgelig kom til å forsvinne der borte i London, nei, da var det visst ikke mye håp for meg. Heldigvis er jeg og telefonstemmen ferdig med hverandre, så vi legger på.

I løpet av ettermiddagen og kvelden bearbeider jeg tapet, og mot natten vil jeg påstå at jeg langt på vei er kommet til aksept-stadiet. Da tikker det inn et digitalt brev på facebook. Fra en flott London-beboer som har funnet lommeboken min på bus 76, stuffed between two seats, and in it was a Norwegian drivers license, was it mine (the picture looks like your picture)? Yes, it is mine, it is mine. Flotte folk altså. Tar seg bryet med å søke i den digitale jungelen for å få gitt en lommebok tilbake. Penger og bankkort er borte, men alt annet er tilbake i min besittelse. I tillegg har tyvene ryddet og reorganisert lommeboken, slik at alle kort nå ligger sirlig i hver sin kortlomme Det må jeg si. Ryddige og pedantiske tyver. How british. De har heller ikke tatt mer enn de trenger. I lommeboka ligger fortsatt identitetskort, førerkort, bilder av søster og bror, en lapp med ideer til noveller, en resept på betennelsesdempende krem og to britiske frimerker. Det må være dette folk mener med happy ending. Derfor: tusen takk til flotte folk. Og til facebook: dette ville ikke vært mulig uten deg.

On that note: bye
M

onsdag 28. oktober 2009

M hører på sanger

Et fullstendig malapropos:

Jeg liker både Ibsen og Skien. Og her er en sang som forener essensen av begge. Kan du tenke deg noe bedre looking out on London skyline?

http://open.spotify.com/track/6kDZjcQXZwyteb6pODYsQB

M

PS: Dere må ha spotify (men det burde jo alle...)

torsdag 22. oktober 2009

Living in "London": part five

The story seems to go on and on and on and on:


Vi har tatt tog til Manchester. Ved en merkelig tilfeldighet hadde vi fått billetter på første klasse. Vi visste ikke hva det egentlig betydde, og antok noe sånt som at første klasse = strømuttak til bærbar pc. Det skulle vi uansett ikke ha med. Så vi satte oss godt til rette med nistepakke og medbrakt drikke (vi er da norske!), og takket høflig nei da den mannlige togverten lurte på om vi ville ha any refreshments. Mens han skranglet videre bortover midtgangen med vogna si, la jeg merke til at alle andre takket ja, og at ingen betalte. Sånn å forstå. Det var gratis. På huset. Vi sitter jo faktisk på første klasse. Akkurat. Da togverten snudde og kom tilbake, spurte mannen etter kaffe. Det måtte man hente i bistrovognen. Mannen traver avgårde og blir borte lenge. Imellomtiden kommer det en meddelelse over høyttaleren. En litt sint stemme informere alle som skal ha kaffe, te eller annen varm drikke at de MÅ ha med billetten sin og vise den FØR (I repeat, before!) de bestiller kaffe. Våre billetter ligger på bordet, nøyaktig der mannen la dem fra seg. Man trenger ikke være Miss Marple for å skjønne sammenhengen. Mannen kommer likevel smilende tilbake med rykende, varm kaffe. Han er både tørst og strålende fornøyd med egen innsats i folkeopplysningens navn. Lenge leve Voltaire!


Innimellom snakker vi med folk. Og folk her borte er virkelig usedvanlig høflige. De er så interesserte, imøtekommende og ekstremt drevne i sivilisert konversasjon (aka smalltalk). Kelnere eller taxisjåfører tar seg nesten alltid tid til å spørre hvilket land vi er fra. Siden holder de samtalen gående ved å dele av sine egne mer eller mindre forståelige anekdoter (Oh, really. I have been to Sweden twice eller I am from Turkey. You know where it is?) Det er lite annet å gjøre enn å nikke energisk. Her er det fort at samtalen går i stå, men ikke alltid. Noen ganger vil de også vite hva vi gjør i London. For mannen er det relativt enkelt. Han jobber. Han kan snakke om arbeidsplassen (nice colleagues, yes) og civil engineering, mens jeg blir sittende litt stiv ved siden av og smile (Mrs. Kris, I tell you) og bare vente. For snart er turen uunngåelig kommet til meg. And you? And me... Jeg er jo bare med mannen (just here with my husbond, yes. No, not working, no). Ofte legger jeg til en liten selvironisk humring av meg selv og egen tilværelse. Noen ler med. De fleste egentlig. Andre tar det enda et skritt videre. Slik som taxisjåføren som gjerne ville ha et alvorsord med mannen (let me have his number) (og ja, det er samme sjåfør som insisterte på at jeg var lost). Selv kan jeg bare konstantere at jeg har begynt å grue meg mildt til å møte folk. M: Mrs Kris here. Not working. Yes, from Norway. Yes, we have lots of oil.


Når man bor i et fremmed land skulle man tro at man etter en viss periode behersket språket i det landet bedre enn før man bodde der. Det høres unektelig logisk ut. Men her i London er det et faktum at jeg tilbringer de aller fleste dagene mine foran et tastatur der jeg forsøker å skrive norske ord. To uker har jeg også vært syk og sengeliggende. Da ble det en del TV-serier på PC-en. Mest CSI (mannen med skeptisk stemme: hvor mange mord har du sett idag?). Derfor er det med stigende bekymring at jeg begynner å innse at det engelske vokabularet mitt nærmest utelukkende har blitt utvidet med kriminaltekniske begreper som DB (dead body) GSR (gun shot residue) og kanskje det verste: high velocity blood spatter. Bruksområdet virker å være relativt begrenset. Det er vel strengt tatt a good thing, come to think of it.

M

mandag 28. september 2009

Still in London: part three

Ting skjer:


* Jeg har vært på mitt livs lengste joggetur (ikke at det sier noe særlig, for mine stadig eldre bein har sett ekstraordinært få mil) og underveis diskuterer jeg og mannen diverse verdensproblemer på norsk (Irans atomopptrapping, den tyske stats nedadgående status i det norske samfunnet, mine verkende gnagesår under begge fotsålene). Da snur en gruppe mennesker seg etter oss på gaten og roper «Heia Norge» (med den samme supporterstemmen som jeg så gjerne skulle ha brukt på Morten Fevang på undergrunnen). På rent instinkt setter jeg opp farten som om jeg kan kjenne lukten av den olympiske atmosfære som byen buzzer av (OL 2012), samtidig som en urovekkende raskt svulmende nasjonalitetsfølelse vokser i brystkassen. Og plutselig føler jeg at jeg er på landslaget (uavhengig av hvilket, curling, bowling whatever) og at jeg representerer landet mitt. Joggende på et random fortau i London. Ja, ja.

* Jeg har ligget søvnløs en natt eller to og laget en utførlig disposisjon til følgende hypotetiske stiloppgave: Drøft fordeler og ulemper ved å bo i umiddelbar nærhet til en politistasjon. Fordel: man må anta at man har rask tilgang på hjelp i nødstilfeller. Ulempe: man hører alle utrykninger. Og da mener jeg alle. Konklusjon: you do the math.

* Vi har vært på BFF (London bicycle film festival) og sett en kortfilm om en utendørs velodrom og en dokumentar om Tour de France 1948. Ytterst lærerrikt. Visste dere at Gino Bartali avverget en borgerkrig i Italia ved å vinne det året? (Den kausale årsakssammenhengen til denne påstanden var i beste fall noe uklar, så jeg oppfordrer gjerne dere historikere der ute til å utføre videre undersøkelser. You know who you are). Uansett: Jeg tror mannen savner sykkelen sin.

* Jeg har svømt i svømmebassenget på treningssenteret. Det er ikke poenget. Poenget er at når jeg er ferdig, finnes det en finurlig liten, teknisk installasjon på veggen som tørker bikinien. Så slipper jeg å gå rundt med den dryppende våt i veska liksom. Det er toppen av britisk omtanke og høflighet. I like.

* Jeg har fått en mail fra Grand Prix-klubben. De sendte et bilde av lederen av klubben (solbrun og blid) som gav en blomsterbukett til Jahn Teigen (langhåret og beinete). Han fyller apparently 60 år. Og sånn går nu dagan.

Plutselig tilbake
M

torsdag 24. september 2009

M møter håndverkere med såpebobler

video

Jeg lar bildene tale for seg selv.

onsdag 16. september 2009

Livet i London: part two

Dette har skjedd siden sist:


* Vi har drukket øl med en spanjol og en israeler og i den anledning stilt dyptpløyende utenrikspolitiske spørsmål som hva er gjennomsnittstemperaturen i Madrid i januar («Zero degrees») og hvordan er egentlig det israelske landslaget i fotball («rubbish»). Å bo i utlandet åpner uante horisonter.
* Vi har leid en DVD av den lokale DVD-mannen som var veldig fornøyd med egne priser på ett pund («I'm not greedy, not greedy at all, no, no. As long as everything goes ok, that's all that matters. Yes, yes). Filosofisk verdensvisdom på grasrotplan i London.
* Vi har vært og sett på As you like it på Globe theater. Utendørsteater med ståplasser. Og uten yr.no er vi mer eller mindre fortapt, så den dagen var det selvsagt øs, pøsende ufortrødent regne-i-strie-strømmer-regn. Men det foruten: heia Shakespeare.
*Jeg har streamet «Norge rundt» og blitt varm i hjertet av at jeg i ett og samme program fikk høre om verden største Selbu-vott og verden største vaffel. Det er rett og slett varelevering på høyt plan.
*Jeg har betalt varer og fått vekslepenger tilbake med et hyggelig: «Here you are, Mrs. Kris». Feministen i meg smeltet fullstendig (borte, borte), og jeg tok meg selv i å stå strålende fornøyd i Marchmont Street med det å være fratatt mitt eget navn og blitt mannens eiendom. Foruroligende.
*Jeg har tatt en øl med norske Siri Kitt og spist lunsj med norske Anne Birgit og har fremtidige lunsjplaner med norske Fride. Mannen lurte forsiktig på om jeg kunne se noen fellestrekk, sånn rent nasjonalitetsmessig, i planene mine. Jeg skjønner ikke hva han mener. What do you mean, uhh?


Until next time

M