Still in London: part three

Ting skjer:

* Jeg har vært på mitt livs lengste joggetur (ikke at det sier noe særlig, for mine stadig eldre bein har sett ekstraordinært få mil) og underveis diskuterer jeg og mannen diverse verdensproblemer på norsk (Irans atomopptrapping, den tyske stats nedadgående status i det norske samfunnet, mine verkende gnagesår under begge fotsålene). Da snur en gruppe mennesker seg etter oss på gaten og roper «Heia Norge» (med den samme supporterstemmen som jeg så gjerne skulle ha brukt på Morten Fevang på undergrunnen). På rent instinkt setter jeg opp farten som om jeg kan kjenne lukten av den olympiske atmosfære som byen buzzer av (OL 2012), samtidig som en urovekkende raskt svulmende nasjonalitetsfølelse vokser i brystkassen. Og plutselig føler jeg at jeg er på landslaget (uavhengig av hvilket, curling, bowling whatever) og at jeg representerer landet mitt. Joggende på et random fortau i London. Ja, ja.

* Jeg har ligget søvnløs en natt eller to og laget en utførlig disposisjon til følgende hypotetiske stiloppgave: Drøft fordeler og ulemper ved å bo i umiddelbar nærhet til en politistasjon. Fordel: man må anta at man har rask tilgang på hjelp i nødstilfeller. Ulempe: man hører alle utrykninger. Og da mener jeg alle. Konklusjon: you do the math.

* Vi har vært på BFF (London bicycle film festival) og sett en kortfilm om en utendørs velodrom og en dokumentar om Tour de France 1948. Ytterst lærerrikt. Visste dere at Gino Bartali avverget en borgerkrig i Italia ved å vinne det året? (Den kausale årsakssammenhengen til denne påstanden var i beste fall noe uklar, så jeg oppfordrer gjerne dere historikere der ute til å utføre videre undersøkelser. You know who you are). Uansett: Jeg tror mannen savner sykkelen sin.

* Jeg har svømt i svømmebassenget på treningssenteret. Det er ikke poenget. Poenget er at når jeg er ferdig, finnes det en finurlig liten, teknisk installasjon på veggen som tørker bikinien. Så slipper jeg å gå rundt med den dryppende våt i veska liksom. Det er toppen av britisk omtanke og høflighet. I like.

* Jeg har fått en mail fra Grand Prix-klubben. De sendte et bilde av lederen av klubben (solbrun og blid) som gav en blomsterbukett til Jahn Teigen (langhåret og beinete). Han fyller apparently 60 år. Og sånn går nu dagan.

Plutselig tilbake
M

M møter håndverkere med såpebobler

Jeg lar bildene tale for seg selv.

Livet i London: part two

Dette har skjedd siden sist:

* Vi har drukket øl med en spanjol og en israeler og i den anledning stilt dyptpløyende utenrikspolitiske spørsmål som hva er gjennomsnittstemperaturen i Madrid i januar («Zero degrees») og hvordan er egentlig det israelske landslaget i fotball («rubbish»). Å bo i utlandet åpner uante horisonter.
* Vi har leid en DVD av den lokale DVD-mannen som var veldig fornøyd med egne priser på ett pund («I'm not greedy, not greedy at all, no, no. As long as everything goes ok, that's all that matters. Yes, yes). Filosofisk verdensvisdom på grasrotplan i London.
* Vi har vært og sett på As you like it på Globe theater. Utendørsteater med ståplasser. Og uten yr.no er vi mer eller mindre fortapt, så den dagen var det selvsagt øs, pøsende ufortrødent regne-i-strie-strømmer-regn. Men det foruten: heia Shakespeare.
*Jeg har streamet «Norge rundt» og blitt varm i hjertet av at jeg i ett og samme program fikk høre om verden største Selbu-vott og verden største vaffel. Det er rett og slett varelevering på høyt plan.
*Jeg har betalt varer og fått vekslepenger tilbake med et hyggelig: «Here you are, Mrs. Kris». Feministen i meg smeltet fullstendig (borte, borte), og jeg tok meg selv i å stå strålende fornøyd i Marchmont Street med det å være fratatt mitt eget navn og blitt mannens eiendom. Foruroligende.
*Jeg har tatt en øl med norske Siri Kitt og spist lunsj med norske Anne Birgit og har fremtidige lunsjplaner med norske Fride. Mannen lurte forsiktig på om jeg kunne se noen fellestrekk, sånn rent nasjonalitetsmessig, i planene mine. Jeg skjønner ikke hva han mener. What do you mean, uhh?

Until next time

M

M møter kjentfolk på undergrunnen

Når man bor i London bruker man undergrunnen. Ingenting rart med det. Så der står vi da, jeg og mannen, på undergrunnen en helt vanlig lørdag formiddag i London. Vi er i overkant tunge i hodet etter å ha drukket litt for mange øl kvelden før. Jeg innbiller meg at vi føler oss litt kontinentale og urbane uten at dette blir sagt høyt (men hallo, vi har flyttet til en skikkelig, ordentlig storby, liksom). Vi er tunge i hodet på undergrunnen denne lørdag formiddagen og kan merke at vi er veldig langt unna røttene i den mellomstore fødebyen sør i Norge. Vi snakker ikke, men står med et fraværende uttrykk i ansiktet slik alle gjør på undergrunnen i London. Vi passer inn og passer på å mind our own business.

Toget kjører og stopper, dører åpnes og lukkes, noen passasjerer går ut, mens andre strømmer inn. Og jeg er ganske sikker på at vi ser ham samtidig. Først har jeg tenkt å snu meg og si: «Du, ligner ikke den mannen veldig på -», men jeg kommer aldri så langt. Jeg snur meg aldri. For det er da jeg skjønner at det ikke bare ligner, men at det virkelig er Morten Fevang. Og Kenneth Dokken. Og Ronny Deila. Som står ti centimeter unna meg på undergrunnen i London. Og jeg snur meg fortsatt ikke, men skynder meg å se ned. Slik man gjør når man ikke vil vise noen (les: kjendiser) at du vet hvem de er. Jeg ser ned og kjenner at jeg plutselig er underlig flau. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det blir så demonstrativt å snakke norsk liksom. Og snakke, hvorfor skulle jeg plutselig snakke til dem? Jeg kjenner dem jo ikke. Så der står den kontinentale og urbane meg og får helt hjerteklapp av fotballspillere fra Skien på undergrunnen i London. Hadde det vært på nye Herkules eller gode, gamle Lietorvet hadde jeg ikke leet på øyelokket. Men her blir jeg både stum og ubekvem, og jeg lurer på om jeg ikke rødmet også. Heldigvis går de av på neste stopp. Både Morten Fevang, Kenneth Dokken og Ronny Deila. Jeg og mannen puster lettet ut. Ikke et ord ble ytret.

Men etterpå får jeg dårlig samvittighet. For jeg liker jo Odd. Jeg håper de banker Ålesund i semifinalen, og jeg har vært på kamper som Odd- Nybergsund/Trysil i Addeccoligaen. Så etter å ha brukt flere dager på å tenke over hva jeg burde ha sagt, vet jeg nå svaret.
Det jeg skulle sagt var: O (pause) D (pause) D (pause) (med en dyp og litt falsk supporterstemme). Forever in my heart.

Later

Livet i London: the blogging version

Dette har skjedd så langt:

• Jeg har bøyd brillene mine (mens de lå i veska), og da jeg oppdaget dette på kafe, frika jeg ut som et lite, nevrotisk barn fordi jeg ikke skjønte 1) hvordan jeg først skulle finne en brillebutikk for 2) siden å gjøre meg forstått i dette fremmede landet på 3) dette fremmede språket om bøyde briller og slikt. Det viste seg imidlertid at det var en brillebutikk på andre siden av gaten, og der bøyde de ikke bare brillene på plass igjen og strammet alle skruer og lignende uten å ta betalt, men gav meg også et gratis, nytt etui slik at brillene ikke skulle bli bøyd en gang til. «There you go, Madame». Nuvel.
• Jeg og mannen har gått i Soho og der observert den rareste mannen ever. I korte trekk: ekstremt tynne bein (tipper 10 cm i diameter), kort olashorts, sminket, høyhæla sko og pent trimmet, men relativt langt skjegg. Skjønt sett og sett; han var så rar (og derfor underlig skremmende) at vi ble begge så redde (ja, redde) at vi ikke torte seg på ham. Slik er det visst å bo i utlandet. Slik er det visst å bo i London.
• Jeg har hatt diare på joggetur i Regents Park. Moving on
• Jeg har vært på treningssenter og der hatt tilgang til ubegrensede mengder av brus (why I ask?).
• Jeg har enda ikke en eneste gang tenkt at denne utlendigheten jammen gir meg viktige perspektiver på den: (sett inn det som passer best) politiske, økonomiske, teknologiske eller sosiokulturelle situasjonen i Norge. Takk og lov.
• Jeg har fått en mail av Maren om at det har kommet en ny type makrell i tomat hjemme i Norge. (Det er slike detaljer som gjør at jeg ikke glemmer hvor jeg egentlig kommer fra).

Cheers

PS:
Ting jeg ikke savner:

• Flere «kvalifiserte» meninger om Erna Solbergs vekt. Her borte er den ballen lagt død, og det setter jeg stor pris på.
• Stadige oppdateringer om rettsaker i Kongo med anklagede med obskure navn som Tjostolv eller lignende.
• Leverpostei (for det liker jeg ikke)