onsdag 28. oktober 2009

M hører på sanger

Et fullstendig malapropos:

Jeg liker både Ibsen og Skien. Og her er en sang som forener essensen av begge. Kan du tenke deg noe bedre looking out on London skyline?

http://open.spotify.com/track/6kDZjcQXZwyteb6pODYsQB

M

PS: Dere må ha spotify (men det burde jo alle...)

torsdag 22. oktober 2009

Living in "London": part five

The story seems to go on and on and on and on:


Vi har tatt tog til Manchester. Ved en merkelig tilfeldighet hadde vi fått billetter på første klasse. Vi visste ikke hva det egentlig betydde, og antok noe sånt som at første klasse = strømuttak til bærbar pc. Det skulle vi uansett ikke ha med. Så vi satte oss godt til rette med nistepakke og medbrakt drikke (vi er da norske!), og takket høflig nei da den mannlige togverten lurte på om vi ville ha any refreshments. Mens han skranglet videre bortover midtgangen med vogna si, la jeg merke til at alle andre takket ja, og at ingen betalte. Sånn å forstå. Det var gratis. På huset. Vi sitter jo faktisk på første klasse. Akkurat. Da togverten snudde og kom tilbake, spurte mannen etter kaffe. Det måtte man hente i bistrovognen. Mannen traver avgårde og blir borte lenge. Imellomtiden kommer det en meddelelse over høyttaleren. En litt sint stemme informere alle som skal ha kaffe, te eller annen varm drikke at de MÅ ha med billetten sin og vise den FØR (I repeat, before!) de bestiller kaffe. Våre billetter ligger på bordet, nøyaktig der mannen la dem fra seg. Man trenger ikke være Miss Marple for å skjønne sammenhengen. Mannen kommer likevel smilende tilbake med rykende, varm kaffe. Han er både tørst og strålende fornøyd med egen innsats i folkeopplysningens navn. Lenge leve Voltaire!


Innimellom snakker vi med folk. Og folk her borte er virkelig usedvanlig høflige. De er så interesserte, imøtekommende og ekstremt drevne i sivilisert konversasjon (aka smalltalk). Kelnere eller taxisjåfører tar seg nesten alltid tid til å spørre hvilket land vi er fra. Siden holder de samtalen gående ved å dele av sine egne mer eller mindre forståelige anekdoter (Oh, really. I have been to Sweden twice eller I am from Turkey. You know where it is?) Det er lite annet å gjøre enn å nikke energisk. Her er det fort at samtalen går i stå, men ikke alltid. Noen ganger vil de også vite hva vi gjør i London. For mannen er det relativt enkelt. Han jobber. Han kan snakke om arbeidsplassen (nice colleagues, yes) og civil engineering, mens jeg blir sittende litt stiv ved siden av og smile (Mrs. Kris, I tell you) og bare vente. For snart er turen uunngåelig kommet til meg. And you? And me... Jeg er jo bare med mannen (just here with my husbond, yes. No, not working, no). Ofte legger jeg til en liten selvironisk humring av meg selv og egen tilværelse. Noen ler med. De fleste egentlig. Andre tar det enda et skritt videre. Slik som taxisjåføren som gjerne ville ha et alvorsord med mannen (let me have his number) (og ja, det er samme sjåfør som insisterte på at jeg var lost). Selv kan jeg bare konstantere at jeg har begynt å grue meg mildt til å møte folk. M: Mrs Kris here. Not working. Yes, from Norway. Yes, we have lots of oil.


Når man bor i et fremmed land skulle man tro at man etter en viss periode behersket språket i det landet bedre enn før man bodde der. Det høres unektelig logisk ut. Men her i London er det et faktum at jeg tilbringer de aller fleste dagene mine foran et tastatur der jeg forsøker å skrive norske ord. To uker har jeg også vært syk og sengeliggende. Da ble det en del TV-serier på PC-en. Mest CSI (mannen med skeptisk stemme: hvor mange mord har du sett idag?). Derfor er det med stigende bekymring at jeg begynner å innse at det engelske vokabularet mitt nærmest utelukkende har blitt utvidet med kriminaltekniske begreper som DB (dead body) GSR (gun shot residue) og kanskje det verste: high velocity blood spatter. Bruksområdet virker å være relativt begrenset. Det er vel strengt tatt a good thing, come to think of it.

M