Stadig skjer det noe:
På en gåtur en helt vanlig formiddag i det næreste nærområdet la jeg merke til en foruroligende blå kasse (kunne ligne litt på en stående postkasse, eller en søppelkasse for å resirkulere papir, men denne var altså verken rød eller grønn). Den hadde en naiv-looking plakat på toppen med et gammeldags forbudt skilt over et bilde av en skarp kniv. Teksten under var som følger: bin that knife, get a life. Oj. Sterke saker. Det er altså så vanlig ikke bare å eie kniv, men også å kvitte seg med den (og slik ifølge teksten skaffe seg et liv) at det må settes opp blå kasser rundt omkring på tilfeldige steder i London. Det kan umulig være et godt tegn.
(Som et malapropos har jeg lyst til å vende oppmerksomheten mot mottoet (bin that knife, get a life). For meg personlig har det sterke likheter til et motto barna i nittitallets Skien vokste opp med, nemlig "Vi vil ha kos, ikke eksos". Jeg synes det lukter samme forfatter lang vei. Noen som vet?)
Jeg og mannen har vært på quiz, drukket øl og spist potetgull. Ikke noe merkverdig med det. Heller ikke med spørsmålene, skal vi tro quizmaster. Han starter nemlig ridiculously lett (ifølge ham selv) med hva som er navnet på en hunn-bikkje. Og det er egentlig først da jeg riktig skjønner at jeg faktisk må skrive alle svarene på engelsk (altså først vite dem på norsk, så oversette). Og det betyr videre i realiteten at jeg må vite hva diverse obskure ord som barrehval, meslinger og marengs er på engelsk. Det er forresten ikke bare svarene som er et problem. For eksempel slet vi litt med å vite who cut the tales of the three blind mice også (the farmers wife, om dere lurer). For de som ikke har de sterkeste deduksjonsegenskapene: jepp, vi kom sist (begge gangene).
Ellers bruker vi en del tid på å forsøke å betale TV-lisensen her borte. I skrivende stund har vi brukt noe sånt som i overkant av halvannen måned på prosjektet. Siste nytt er at vi skulle gå til en nedslitt kiosk et steinkast fra der vi bor og betale kontant. Høyteknologisk Der har jeg vært. Men jeg manglet et plastikkkort, fikk jeg beskjed om. Det ante meg, i og med at mannen har sittet et ikke ubetydelig antall minutter i telefonen for å forsøke å tilegne seg et slikt kort. Men det drøyer åpenbart i postgangen eller lignende. Det underlige er likevel at vi i mellomtiden stadige har fått trusler (i brevs form) om criminal charges (i antall intet mindre enn seks slike skarpe brev som minner oss på alvorligheten i hva vi er i ferd med å begå). Alt dette fordi vi ser på BBC og mangler et plastikkort. Noen ganger er linjen mellom å være en lovlydig nordmann og en kriminell utlending farlig uklar.
Og dette tror sikkert noen jeg finner på, men det er sant hvert eneste ord: jeg lover, ti kniver i hjertet og alt det der. Saken er nemlig at jeg faktisk har fått en ny mail av Grand Prix klubben. Ny sekstiårsdag. Denne gangen «evigunge» Inger Lise Rypdal (legg merke til gåseøynene). Nytt amatørbilde av lederen i klubben med jubilanten og en litt tassen blomsterbukett. Denne gangen er imidlertid begge personene solbrune. Av dette konkluderer jeg at det er trygt å si at jeg ikke går glipp av noe (stort eller smått) på GP-scenen selv om jeg bor i utlendighet.
Jeg har ellers googlet ordet «boblebein» (og nei: jeg svarer ikke på oppfølgingsspørsmål om hvorfor). Kunne fornøyd konstatere at første treff er på forumet til Mr. Freeze rittet (for de spesielt interesserte var de andre treffene danske spedbarnsbutikker og kinesiske mailadresser). Det er slike ting som gjør en litt regnfull dag i London varm og god.
Senere.
M
mandag 23. november 2009
onsdag 11. november 2009
M er et rotehue og mister ting (men alt går bra til slutt)
Picture this:
Jeg går omkring i London, en helt vanlig lørdag formiddag, relativt komfortabel og behagelig avslappa, I know my way around the city by now, og kan med misunnelsverdig letthet peke på diverse severdigheter uten å konsultere kart. Pekingen er i god guide-tradisjon krydret med mer eller mindre kuriøse fakta. For eksempel: «Ser du den kuppelen der? Det er St. Pauls, den vi ser fra soveromsvinduet, vet du og det er der Charles og Di giftet seg i 1981» (som guide er man nærmest forpliktet til å være på fornavn med de royale). En annen versjon: «Der ligger Millennium bridge, og da de åpnet den måtte de stenge den igjen med en gang fordi den beveget seg i takt med menneskene som gikk på den» (innlagt pause for tilhørernes gisp, ingen vil jo gå på en bru som beveger seg, selvfølgelig ikke, og her vil mannen tradisjonelt og oppskriftsmessig avbryte med å forklare at det har med bruas egenfrekvens å gjøre, men jeg antar at det er for spesielt interesserte og vender derfor stille tilbake til lørdagen og gåturen). Det er nemlig viktig å være hydrert når man er slik gående, det er viktig å innta føde med jevne mellomrom, så vi setter oss stadig ned på kafe. Denne gangen en ganske vanlig kjede, vi velger bordet i hjørnet og slapper av. Vi er flere i en gruppe, vi er venner og vel forlikte, smaker på og bedømmer hverandres sjokoladekake og sjokolademuffins (har smakt bedre). og alle er ved godt humør og enige om at det er en fin tur. Vi gjør oss ferdig, kler på oss og går over gaten inn i en butikk. Etter kort tid står jeg foran kassa for å betale, men finner ikke lommeboka mi. For alle som har kjent meg mer enn fem minutter, er dette en ytterst vanlig foreteelse i mitt liv. Jeg tror jeg mister lommeboka omtrent tre ganger daglig. Men veska mi er ikke stor og etter relativt kort tid skjønner jeg at lommeboka faktisk er borte. Jeg husker når jeg så den sist, jeg husker jeg la den ned i veska på kafeen. Den er stjålet. På grunn av de tidligere nevnte ulv-ulv-tendensene, tar det forståelig nok litt tid før mannen er overbevist. Da styrter vi tilbake til kafeen, sjekker rundt bord, stoler, gulv og spør betjeningen. Ingenting. Ingen har sett noe som helst. But feel free to look around if you want to... Ok.
Neste skritt er å sperre kortene. Jeg ringer bankens nummer (som jeg selvsagt har lagret på telefonen under sperre) og får hjelp av en hyggelig, ung mann. Han vil tydelig hjelpe, er forståelsesfull og rolig. Jeg opplever at vi har en god tone.
Sånn, da er de sperret, sier telefonstemmen etter få minutter. Og lommeboken, den har du altså mistet i Oslo, spør han videre.
Nei, den er stjålet i London, svarer jeg. I god tro. Og da er det akkurat som om jeg hører et lite snøft.
Javel, ja. I London, sier telefonstemmen. Den gode tonen virker å være brutt. Som om jeg bare har meg selv å takke. Hva skulle jeg i London, liksom. Kunne jeg virkelig ikke forstå at kortene mine selvfølgelig kom til å forsvinne der borte i London, nei, da var det visst ikke mye håp for meg. Heldigvis er jeg og telefonstemmen ferdig med hverandre, så vi legger på.
I løpet av ettermiddagen og kvelden bearbeider jeg tapet, og mot natten vil jeg påstå at jeg langt på vei er kommet til aksept-stadiet. Da tikker det inn et digitalt brev på facebook. Fra en flott London-beboer som har funnet lommeboken min på bus 76, stuffed between two seats, and in it was a Norwegian drivers license, was it mine (the picture looks like your picture)? Yes, it is mine, it is mine. Flotte folk altså. Tar seg bryet med å søke i den digitale jungelen for å få gitt en lommebok tilbake. Penger og bankkort er borte, men alt annet er tilbake i min besittelse. I tillegg har tyvene ryddet og reorganisert lommeboken, slik at alle kort nå ligger sirlig i hver sin kortlomme Det må jeg si. Ryddige og pedantiske tyver. How british. De har heller ikke tatt mer enn de trenger. I lommeboka ligger fortsatt identitetskort, førerkort, bilder av søster og bror, en lapp med ideer til noveller, en resept på betennelsesdempende krem og to britiske frimerker. Det må være dette folk mener med happy ending. Derfor: tusen takk til flotte folk. Og til facebook: dette ville ikke vært mulig uten deg.
On that note: bye
M
Jeg går omkring i London, en helt vanlig lørdag formiddag, relativt komfortabel og behagelig avslappa, I know my way around the city by now, og kan med misunnelsverdig letthet peke på diverse severdigheter uten å konsultere kart. Pekingen er i god guide-tradisjon krydret med mer eller mindre kuriøse fakta. For eksempel: «Ser du den kuppelen der? Det er St. Pauls, den vi ser fra soveromsvinduet, vet du og det er der Charles og Di giftet seg i 1981» (som guide er man nærmest forpliktet til å være på fornavn med de royale). En annen versjon: «Der ligger Millennium bridge, og da de åpnet den måtte de stenge den igjen med en gang fordi den beveget seg i takt med menneskene som gikk på den» (innlagt pause for tilhørernes gisp, ingen vil jo gå på en bru som beveger seg, selvfølgelig ikke, og her vil mannen tradisjonelt og oppskriftsmessig avbryte med å forklare at det har med bruas egenfrekvens å gjøre, men jeg antar at det er for spesielt interesserte og vender derfor stille tilbake til lørdagen og gåturen). Det er nemlig viktig å være hydrert når man er slik gående, det er viktig å innta føde med jevne mellomrom, så vi setter oss stadig ned på kafe. Denne gangen en ganske vanlig kjede, vi velger bordet i hjørnet og slapper av. Vi er flere i en gruppe, vi er venner og vel forlikte, smaker på og bedømmer hverandres sjokoladekake og sjokolademuffins (har smakt bedre). og alle er ved godt humør og enige om at det er en fin tur. Vi gjør oss ferdig, kler på oss og går over gaten inn i en butikk. Etter kort tid står jeg foran kassa for å betale, men finner ikke lommeboka mi. For alle som har kjent meg mer enn fem minutter, er dette en ytterst vanlig foreteelse i mitt liv. Jeg tror jeg mister lommeboka omtrent tre ganger daglig. Men veska mi er ikke stor og etter relativt kort tid skjønner jeg at lommeboka faktisk er borte. Jeg husker når jeg så den sist, jeg husker jeg la den ned i veska på kafeen. Den er stjålet. På grunn av de tidligere nevnte ulv-ulv-tendensene, tar det forståelig nok litt tid før mannen er overbevist. Da styrter vi tilbake til kafeen, sjekker rundt bord, stoler, gulv og spør betjeningen. Ingenting. Ingen har sett noe som helst. But feel free to look around if you want to... Ok.
Neste skritt er å sperre kortene. Jeg ringer bankens nummer (som jeg selvsagt har lagret på telefonen under sperre) og får hjelp av en hyggelig, ung mann. Han vil tydelig hjelpe, er forståelsesfull og rolig. Jeg opplever at vi har en god tone.
Sånn, da er de sperret, sier telefonstemmen etter få minutter. Og lommeboken, den har du altså mistet i Oslo, spør han videre.
Nei, den er stjålet i London, svarer jeg. I god tro. Og da er det akkurat som om jeg hører et lite snøft.
Javel, ja. I London, sier telefonstemmen. Den gode tonen virker å være brutt. Som om jeg bare har meg selv å takke. Hva skulle jeg i London, liksom. Kunne jeg virkelig ikke forstå at kortene mine selvfølgelig kom til å forsvinne der borte i London, nei, da var det visst ikke mye håp for meg. Heldigvis er jeg og telefonstemmen ferdig med hverandre, så vi legger på.
I løpet av ettermiddagen og kvelden bearbeider jeg tapet, og mot natten vil jeg påstå at jeg langt på vei er kommet til aksept-stadiet. Da tikker det inn et digitalt brev på facebook. Fra en flott London-beboer som har funnet lommeboken min på bus 76, stuffed between two seats, and in it was a Norwegian drivers license, was it mine (the picture looks like your picture)? Yes, it is mine, it is mine. Flotte folk altså. Tar seg bryet med å søke i den digitale jungelen for å få gitt en lommebok tilbake. Penger og bankkort er borte, men alt annet er tilbake i min besittelse. I tillegg har tyvene ryddet og reorganisert lommeboken, slik at alle kort nå ligger sirlig i hver sin kortlomme Det må jeg si. Ryddige og pedantiske tyver. How british. De har heller ikke tatt mer enn de trenger. I lommeboka ligger fortsatt identitetskort, førerkort, bilder av søster og bror, en lapp med ideer til noveller, en resept på betennelsesdempende krem og to britiske frimerker. Det må være dette folk mener med happy ending. Derfor: tusen takk til flotte folk. Og til facebook: dette ville ikke vært mulig uten deg.
On that note: bye
M
Abonner på:
Innlegg (Atom)
