M er et rotehue og mister ting (men alt går bra til slutt)

Picture this:

Jeg går omkring i London, en helt vanlig lørdag formiddag, relativt komfortabel og behagelig avslappa, I know my way around the city by now, og kan med misunnelsverdig letthet peke på diverse severdigheter uten å konsultere kart. Pekingen er i god guide-tradisjon krydret med mer eller mindre kuriøse fakta. For eksempel: «Ser du den kuppelen der? Det er St. Pauls, den vi ser fra soveromsvinduet, vet du og det er der Charles og Di giftet seg i 1981» (som guide er man nærmest forpliktet til å være på fornavn med de royale). En annen versjon: «Der ligger Millennium bridge, og da de åpnet den måtte de stenge den igjen med en gang fordi den beveget seg i takt med menneskene som gikk på den» (innlagt pause for tilhørernes gisp, ingen vil jo gå på en bru som beveger seg, selvfølgelig ikke, og her vil mannen tradisjonelt og oppskriftsmessig avbryte med å forklare at det har med bruas egenfrekvens å gjøre, men jeg antar at det er for spesielt interesserte og vender derfor stille tilbake til lørdagen og gåturen). Det er nemlig viktig å være hydrert når man er slik gående, det er viktig å innta føde med jevne mellomrom, så vi setter oss stadig ned på kafe. Denne gangen en ganske vanlig kjede, vi velger bordet i hjørnet og slapper av. Vi er flere i en gruppe, vi er venner og vel forlikte, smaker på og bedømmer hverandres sjokoladekake og sjokolademuffins (har smakt bedre). og alle er ved godt humør og enige om at det er en fin tur. Vi gjør oss ferdig, kler på oss og går over gaten inn i en butikk. Etter kort tid står jeg foran kassa for å betale, men finner ikke lommeboka mi. For alle som har kjent meg mer enn fem minutter, er dette en ytterst vanlig foreteelse i mitt liv. Jeg tror jeg mister lommeboka omtrent tre ganger daglig. Men veska mi er ikke stor og etter relativt kort tid skjønner jeg at lommeboka faktisk er borte. Jeg husker når jeg så den sist, jeg husker jeg la den ned i veska på kafeen. Den er stjålet. På grunn av de tidligere nevnte ulv-ulv-tendensene, tar det forståelig nok litt tid før mannen er overbevist. Da styrter vi tilbake til kafeen, sjekker rundt bord, stoler, gulv og spør betjeningen. Ingenting. Ingen har sett noe som helst. But feel free to look around if you want to... Ok.

Neste skritt er å sperre kortene. Jeg ringer bankens nummer (som jeg selvsagt har lagret på telefonen under sperre) og får hjelp av en hyggelig, ung mann. Han vil tydelig hjelpe, er forståelsesfull og rolig. Jeg opplever at vi har en god tone.
Sånn, da er de sperret, sier telefonstemmen etter få minutter. Og lommeboken, den har du altså mistet i Oslo, spør han videre.
Nei, den er stjålet i London, svarer jeg. I god tro. Og da er det akkurat som om jeg hører et lite snøft.
Javel, ja. I London, sier telefonstemmen. Den gode tonen virker å være brutt. Som om jeg bare har meg selv å takke. Hva skulle jeg i London, liksom. Kunne jeg virkelig ikke forstå at kortene mine selvfølgelig kom til å forsvinne der borte i London, nei, da var det visst ikke mye håp for meg. Heldigvis er jeg og telefonstemmen ferdig med hverandre, så vi legger på.

I løpet av ettermiddagen og kvelden bearbeider jeg tapet, og mot natten vil jeg påstå at jeg langt på vei er kommet til aksept-stadiet. Da tikker det inn et digitalt brev på facebook. Fra en flott London-beboer som har funnet lommeboken min på bus 76, stuffed between two seats, and in it was a Norwegian drivers license, was it mine (the picture looks like your picture)? Yes, it is mine, it is mine. Flotte folk altså. Tar seg bryet med å søke i den digitale jungelen for å få gitt en lommebok tilbake. Penger og bankkort er borte, men alt annet er tilbake i min besittelse. I tillegg har tyvene ryddet og reorganisert lommeboken, slik at alle kort nå ligger sirlig i hver sin kortlomme Det må jeg si. Ryddige og pedantiske tyver. How british. De har heller ikke tatt mer enn de trenger. I lommeboka ligger fortsatt identitetskort, førerkort, bilder av søster og bror, en lapp med ideer til noveller, en resept på betennelsesdempende krem og to britiske frimerker. Det må være dette folk mener med happy ending. Derfor: tusen takk til flotte folk. Og til facebook: dette ville ikke vært mulig uten deg.

On that note: bye
M