mandag 23. november 2009

Living in London: "part" six

Stadig skjer det noe:

På en gåtur en helt vanlig formiddag i det næreste nærområdet la jeg merke til en foruroligende blå kasse (kunne ligne litt på en stående postkasse, eller en søppelkasse for å resirkulere papir, men denne var altså verken rød eller grønn). Den hadde en naiv-looking plakat på toppen med et gammeldags forbudt skilt over et bilde av en skarp kniv. Teksten under var som følger: bin that knife, get a life. Oj. Sterke saker. Det er altså så vanlig ikke bare å eie kniv, men også å kvitte seg med den (og slik ifølge teksten skaffe seg et liv) at det må settes opp blå kasser rundt omkring på tilfeldige steder i London. Det kan umulig være et godt tegn.
(Som et malapropos har jeg lyst til å vende oppmerksomheten mot mottoet (bin that knife, get a life). For meg personlig har det sterke likheter til et motto barna i nittitallets Skien vokste opp med, nemlig "Vi vil ha kos, ikke eksos". Jeg synes det lukter samme forfatter lang vei. Noen som vet?)

Jeg og mannen har vært på quiz, drukket øl og spist potetgull. Ikke noe merkverdig med det. Heller ikke med spørsmålene, skal vi tro quizmaster. Han starter nemlig ridiculously lett (ifølge ham selv) med hva som er navnet på en hunn-bikkje. Og det er egentlig først da jeg riktig skjønner at jeg faktisk må skrive alle svarene på engelsk (altså først vite dem på norsk, så oversette). Og det betyr videre i realiteten at jeg må vite hva diverse obskure ord som barrehval, meslinger og marengs er på engelsk. Det er forresten ikke bare svarene som er et problem. For eksempel slet vi litt med å vite who cut the tales of the three blind mice også (the farmers wife, om dere lurer). For de som ikke har de sterkeste deduksjonsegenskapene: jepp, vi kom sist (begge gangene).

Ellers bruker vi en del tid på å forsøke å betale TV-lisensen her borte. I skrivende stund har vi brukt noe sånt som i overkant av halvannen måned på prosjektet. Siste nytt er at vi skulle gå til en nedslitt kiosk et steinkast fra der vi bor og betale kontant. Høyteknologisk Der har jeg vært. Men jeg manglet et plastikkkort, fikk jeg beskjed om. Det ante meg, i og med at mannen har sittet et ikke ubetydelig antall minutter i telefonen for å forsøke å tilegne seg et slikt kort. Men det drøyer åpenbart i postgangen eller lignende. Det underlige er likevel at vi i mellomtiden stadige har fått trusler (i brevs form) om criminal charges (i antall intet mindre enn seks slike skarpe brev som minner oss på alvorligheten i hva vi er i ferd med å begå). Alt dette fordi vi ser på BBC og mangler et plastikkort. Noen ganger er linjen mellom å være en lovlydig nordmann og en kriminell utlending farlig uklar.

Og dette tror sikkert noen jeg finner på, men det er sant hvert eneste ord: jeg lover, ti kniver i hjertet og alt det der. Saken er nemlig at jeg faktisk har fått en ny mail av Grand Prix klubben. Ny sekstiårsdag. Denne gangen «evigunge» Inger Lise Rypdal (legg merke til gåseøynene). Nytt amatørbilde av lederen i klubben med jubilanten og en litt tassen blomsterbukett. Denne gangen er imidlertid begge personene solbrune. Av dette konkluderer jeg at det er trygt å si at jeg ikke går glipp av noe (stort eller smått) på GP-scenen selv om jeg bor i utlendighet.

Jeg har ellers googlet ordet «boblebein» (og nei: jeg svarer ikke på oppfølgingsspørsmål om hvorfor). Kunne fornøyd konstatere at første treff er på forumet til Mr. Freeze rittet (for de spesielt interesserte var de andre treffene danske spedbarnsbutikker og kinesiske mailadresser). Det er slike ting som gjør en litt regnfull dag i London varm og god.

Senere.
M

5 kommentarer:

  1. Løfteru gråstein, aldri mer boblebein.

    SvarSlett
  2. ... sa sterke Nils og dro sverdet ut av steinen

    SvarSlett
  3. Med boblebein blir man en halv meter mindre over bakken.

    SvarSlett
  4. Jeg kan bekrefte at tv-lisensen i UK ikke er noen spøk, vi brukte i overkant av to måneder. Kan også legge til at council tax er hakket vœrre å unngå. Vi fikk fast satt en dato i retten før skolen endelig greide å løse problemet.

    SvarSlett
  5. Ganske sikker på at det er Ida Høy fra Skien som kom opp med slagordet "Vi vil ha kos, ikke eksos". Husker vi vant en tur med Kollmyr barneskole ca 1991 pga av dette. Var ifbm med en konkurranse.

    SvarSlett