M møter kjentfolk på undergrunnen

Når man bor i London bruker man undergrunnen. Ingenting rart med det. Så der står vi da, jeg og mannen, på undergrunnen en helt vanlig lørdag formiddag i London. Vi er i overkant tunge i hodet etter å ha drukket litt for mange øl kvelden før. Jeg innbiller meg at vi føler oss litt kontinentale og urbane uten at dette blir sagt høyt (men hallo, vi har flyttet til en skikkelig, ordentlig storby, liksom). Vi er tunge i hodet på undergrunnen denne lørdag formiddagen og kan merke at vi er veldig langt unna røttene i den mellomstore fødebyen sør i Norge. Vi snakker ikke, men står med et fraværende uttrykk i ansiktet slik alle gjør på undergrunnen i London. Vi passer inn og passer på å mind our own business.

Toget kjører og stopper, dører åpnes og lukkes, noen passasjerer går ut, mens andre strømmer inn. Og jeg er ganske sikker på at vi ser ham samtidig. Først har jeg tenkt å snu meg og si: «Du, ligner ikke den mannen veldig på -», men jeg kommer aldri så langt. Jeg snur meg aldri. For det er da jeg skjønner at det ikke bare ligner, men at det virkelig er Morten Fevang. Og Kenneth Dokken. Og Ronny Deila. Som står ti centimeter unna meg på undergrunnen i London. Og jeg snur meg fortsatt ikke, men skynder meg å se ned. Slik man gjør når man ikke vil vise noen (les: kjendiser) at du vet hvem de er. Jeg ser ned og kjenner at jeg plutselig er underlig flau. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det blir så demonstrativt å snakke norsk liksom. Og snakke, hvorfor skulle jeg plutselig snakke til dem? Jeg kjenner dem jo ikke. Så der står den kontinentale og urbane meg og får helt hjerteklapp av fotballspillere fra Skien på undergrunnen i London. Hadde det vært på nye Herkules eller gode, gamle Lietorvet hadde jeg ikke leet på øyelokket. Men her blir jeg både stum og ubekvem, og jeg lurer på om jeg ikke rødmet også. Heldigvis går de av på neste stopp. Både Morten Fevang, Kenneth Dokken og Ronny Deila. Jeg og mannen puster lettet ut. Ikke et ord ble ytret.

Men etterpå får jeg dårlig samvittighet. For jeg liker jo Odd. Jeg håper de banker Ålesund i semifinalen, og jeg har vært på kamper som Odd- Nybergsund/Trysil i Addeccoligaen. Så etter å ha brukt flere dager på å tenke over hva jeg burde ha sagt, vet jeg nå svaret.
Det jeg skulle sagt var: O (pause) D (pause) D (pause) (med en dyp og litt falsk supporterstemme). Forever in my heart.

Later