mandag 28. september 2009

Still in London: part three

Ting skjer:


* Jeg har vært på mitt livs lengste joggetur (ikke at det sier noe særlig, for mine stadig eldre bein har sett ekstraordinært få mil) og underveis diskuterer jeg og mannen diverse verdensproblemer på norsk (Irans atomopptrapping, den tyske stats nedadgående status i det norske samfunnet, mine verkende gnagesår under begge fotsålene). Da snur en gruppe mennesker seg etter oss på gaten og roper «Heia Norge» (med den samme supporterstemmen som jeg så gjerne skulle ha brukt på Morten Fevang på undergrunnen). På rent instinkt setter jeg opp farten som om jeg kan kjenne lukten av den olympiske atmosfære som byen buzzer av (OL 2012), samtidig som en urovekkende raskt svulmende nasjonalitetsfølelse vokser i brystkassen. Og plutselig føler jeg at jeg er på landslaget (uavhengig av hvilket, curling, bowling whatever) og at jeg representerer landet mitt. Joggende på et random fortau i London. Ja, ja.

* Jeg har ligget søvnløs en natt eller to og laget en utførlig disposisjon til følgende hypotetiske stiloppgave: Drøft fordeler og ulemper ved å bo i umiddelbar nærhet til en politistasjon. Fordel: man må anta at man har rask tilgang på hjelp i nødstilfeller. Ulempe: man hører alle utrykninger. Og da mener jeg alle. Konklusjon: you do the math.

* Vi har vært på BFF (London bicycle film festival) og sett en kortfilm om en utendørs velodrom og en dokumentar om Tour de France 1948. Ytterst lærerrikt. Visste dere at Gino Bartali avverget en borgerkrig i Italia ved å vinne det året? (Den kausale årsakssammenhengen til denne påstanden var i beste fall noe uklar, så jeg oppfordrer gjerne dere historikere der ute til å utføre videre undersøkelser. You know who you are). Uansett: Jeg tror mannen savner sykkelen sin.

* Jeg har svømt i svømmebassenget på treningssenteret. Det er ikke poenget. Poenget er at når jeg er ferdig, finnes det en finurlig liten, teknisk installasjon på veggen som tørker bikinien. Så slipper jeg å gå rundt med den dryppende våt i veska liksom. Det er toppen av britisk omtanke og høflighet. I like.

* Jeg har fått en mail fra Grand Prix-klubben. De sendte et bilde av lederen av klubben (solbrun og blid) som gav en blomsterbukett til Jahn Teigen (langhåret og beinete). Han fyller apparently 60 år. Og sånn går nu dagan.

Plutselig tilbake
M

2 kommentarer:

  1. Å opptre som historiker i blogg-land stiller vel ikke de vanlige krav til edrulighet i argumentene? Det følgende er kvalifisert gjetning.

    Vi kan gjøre vold på virkeligheten og dele Italia i etterkrigstiden inn i 2 kulturer som stod i et motsetningsforhold. Vi kan si at det var akkurat det samme som lå til grunn for den spanske borgerkrigen.

    Vi kaller de to kulturene for tradisjonell og moderne.

    Dette var ikke konflikter av typen "jeg vil at han skal styre i stedet for han", "vi tar kontroll over den fabrikken der og det jordet der, så tjener vi litt mer spenn" e.l. Dette var konflikter om hva landene skulle VÆRE, ikke kun om makt. Eksempel på dette er Francos seier i den spanske borgerkrigen. Han kunne sannsynligvis vunnet krigen på under et år ved konvensjonell krigføring, men brukte 3 år. Dette for å gjøre det "grundig", for å "rense" Spania for den moderne kulturen. Dvs Francos styrker tok ikke Narvik, Trondheim, Bergen, Kristiansand og Oslo inkl flyplasser, og derved styrte hele landet fordi de satt på alle de gode korta, uten å f.eks ha vært innom Valdres eller Brønnøysund. Nei, de tok seg tid, og drepte systematisk alle som stod for den moderne kulturen, gikk igjennom Valdres og Brønnøysund. Deres mål var ikke kun kontroll over landet, de skulle frelse det fra det moderne.

    Det var altså en dyp konflikt som lå i land som Italia, både før og etter 30- 40-tallet. Det er klart at sånne økonomiske og politiske forhold som Italia opplevde på 40-tallet måtte katalysere denne to-delte konflikten.

    Litt mer om de to kulturene.

    Tradisjonalistene-> Franco. Den katolske kirken. Godseiere. Vatikanstaten. Skaptisk til industri. Ser tilbake. Paternalistisk, tror på den sterke mann. Macho og autoritær, kun demokratisk ved tilfeldigheter. Monarkister. Landsbygda.

    Modernistene-> Republikanere. Byene. De relativt nye arbeiderbefolkningene. Ideer om kommunisme og anarkisme. Internasjonalt orientert. Mange av de ledende folka er intelektuelle radikale, og det er et problem for dem. Typ universitetsutdanna folk, ikke arbeidere. De støtter ideen om at folket skal reformere og ta initiativ, at makta skal utfordres nedenfra. Men de går ikke selv i demonstrasjon. Og de er egentlig litt redd for folket, det ville folket, de kan jo ingenting egentlig, de har ikke utdanning og kan finne på hva som helst.

    Tilbake til sykling. De to store i Italia var Gino Bartali og Fausto Coppi. I vårt skjema her representerer Bartali den tradisjonalistiske kulturen og Coppi modernismen. Coppi bodde med en dame (kalt den "hvite" damen el no) uten at de var gift. Dette var en skandale i Italia. Bartali var tydelig rundt sin katolske tro. Coppi gjorde utrolige ting på sykkelen og så ut som noe fra framtida, noe moderne.

    Hva har dette å gjøre med at Bartali avværget borgerkrig? Lite. Han kunne vel kanskje dempe den to-delte konflikten ved å få italienerne til å være opptatt av en seier i utlandet noen øyeblikk.

    Viktigere på sikt var det vel at USA ga en haug med penger til tradisjonalistene og ganske åpent rigga valget i Italia etter krigen, bidro til å tvinge kommunistene, som det var mange av, ut av den politiske arenaen, uten tanke på hva som het menneskerettigheter o.l. som de samtidig praktiserte i Nürnberg. Som de også gjorde i Hellas.

    Sammensmeltningen av tradisjonalist-kulturen + USA, ga tradisjonalistene noen innslag av de moderne verdiene framtidsretta, industri, by o.l. Og Itralia fikk en voldsomm økonomisk opptur på 50- og 60-tallet - dette la en demper på den to-kulturelle konflikten.

    Om Italia noen gang har vært et samlet land? Det går an å svare tja, men det er en lang og litt annen historie enn den som skulle rables her.

    PS
    Fascismen passer dårlig inn i skjemaet trad-mod. Eller kanskje det var nettopp det at fascismen klarte å smelte sammen trad+mod som gjorde den til en suksess?

    SvarSlett
  2. I am at a loss for words. Mer enn man kunne håpe på, ønske seg og drømme om. Jeg takker og bukker. mr. EK.

    SvarSlett